Et veiskille for energilagring

Vi begynner å bli vant til rekordår for energilagring, og 2024 var intet unntak. Produsenten Tesla distribuerte 31,4 GWh, en økning på 213 % fra 2023, og markedsinformasjonsleverandøren Bloomberg New Energy Finance hevet prognosen sin to ganger, og avsluttet året med å spå nesten 2,4 TWh batterilagring innen 2030. Det er sannsynligvis et underestimat.

Positive tilbakekoblingssløyfer og eksponentiell vekst er notorisk vanskelige å forutsi. Mennesker er ikke godt nok innstilt til å behandle eksponenter. I 2019 leverte pumpet vannkraftlagring (PHS) 90 % av den globale energilagringskraftproduksjonen (målt i gigawatt), men batterier forventes å forbigå dette i 2025 og den tilhørende energilagringskapasiteten, i gigawattimer, innen 2030.

Batterier er en teknologi, ikke et drivstoff, og følger en prisreduksjons«læringsrate» som ligner mer på halvledere i solcelleutstyr enn tradisjonelle energiressurser. Battericellekostnadene har falt med omtrent 29 % for hver dobling av markedsstørrelsen de siste tiårene, ifølge forskere ved tenketanken RMI.

En ny generasjon «3xx Ah» litiumferrofosfat (LFP)-celler – 305 Ah, 306 Ah, 314 Ah, 320 Ah – har kommet i produksjon, og tilbyr høyere energitetthet og lavere enhetskostnader enn 280 Ah-celler. De krevde minimal omkonfigurering av produksjonslinjen på grunn av en lignende prismatisk formfaktor.

Tregere etterspørsel etter elbiler (EV) enn forventet har ført til overskudd, noe som ytterligere har presset prisene på batteriråvarer ned og utløst intens priskonkurranse. I 2024 falt gjennomsnittsprisen på energilagringssystemer (ESS) med 40 % til 165 dollar/kWh, den bratteste nedgangen som er registrert. De kinesiske kostnadene er betydelig lavere, ettersom et anbud på 16 GWh fra PowerChina så gjennomsnittsprisene på ESS ligge på 16 GWh.66,3 dollar/kWh i desember 2024.

Langvarig sprang

Fallende cellekostnader gir uforholdsmessig stor fordel for energilagringssystemer med lengre varighet. Disse prosjektene, med høyere cellekostnadskomponenter, blir levedyktige raskere enn forventet, så steder med lengre lagringstid «springer over» én- til totimers batterier for regulering av nettfrekvens og lastforskyvning i USA og Australia.

Saudi-Arabias Rødehavsprosjekt, for eksempel, er nå vertskap for «verdens største mikronett» – et solcelleenergilagringssystem (BESS) på 400 MW og et batterienergilagringssystem (BESS) på 225 MW/1,3 GWh.

Saudi-Arabia har 33,5 GWh batterier i drift, under bygging eller på anbud – alle med fire til fem timers lagringsvarighet – og ytterligere 34 GWh planlagt under sin Vision 2030-energistrategi. Dette kan plassere Saudi-Arabia blant de fem største energilagringsmarkedene globalt innen 2026. Lignende dynamikk er sannsynlig i hele Midtøsten og Nord-Afrika (MENA), fra Marokko til De forente arabiske emirater, noe som posisjonerer regionen som en eksportør av ren energi, og alt i stor grad under radaren til prognosemakere, takket være den raske utviklingen.

Lokalt og globalt

Til tross for lovende trender domineres batteriforsyningskjedene fortsatt av Kina. Forsøk på å styrke regionale forsyningskjeder har i stor grad slitt med å konkurrere. Britishvolts kollaps i Storbritannia og konkursbegjæringen til Northvolt i EU er klare eksempler. Dette har ikke stoppet arbeidet med batteriforsyningskjeder i en mer proteksjonistisk verden.

Den amerikanske inflasjonsreduksjonsloven (US Inflation Reduction Act) insentiverte til lokal BESS-produksjon og importavgifter på kinesiske produkter, som har som mål å skape arbeidsplasser og redusere avhengigheten av import. Disse tiltakene risikerer imidlertid tregere adopsjon av nettbasert energilagring og elbiler på grunn av høyere kostnader på kort sikt.

Kina har gjengjeldt med debatteren planå forby eksport av katode- og anodeproduksjonsutstyr samt litiumutvinnings- og raffineringsteknologi. Selv om produksjonen av ESS og battericeller blir lokalisert, vil råmaterialene fortsatt være konsentrert i Kina, noe som vil flytte flaskehalsen oppstrøms.

I 2025 kan det globale markedet for energilagring dele seg i to. Proteksjonistiske markeder som USA, India og MENA vil prioritere lokale forsyningskjeder for jobbskaping, mens det globale sør vil fokusere på tollfri import for å drive frem overkommelige priser og økonomisk vekst.

Denne dynamikken gjenspeiler historiske globaliseringsdebatter, som kornlovene fra 1800-tallet. Energilagringssektoren står overfor lignende spenninger mellom handelsdrevet innovasjon og risikoen for økonomisk ulikhet og jobbtap.

Veien videre

Året 2025 vil derfor markere et nytt vendepunkt for energilagringsindustrien. Etter hvert som teknologiske fremskritt og fallende kostnader akselererer adopsjonen og fremmer lagring med lengre varighet, samt muligheten for et 100 % fornybart nett, er markedene i økende grad klare til å omdefinere energilandskapet sitt. Det globale kappløpet om dominans i forsyningskjeden understreker hvordan energilagring ikke lenger bare er en støttende teknologi, men en sentral pilar i energiomstillingen.

Delingen av globale forsyningskjeder, ansporet av proteksjonistisk politikk, reiser presserende spørsmål om energirettferdighet og innovasjon. Vil presset for lokal produksjon drive robusthet, eller vil det bremse fremgangen i markeder som er avhengige av rimelig import og bare flytte «strupepunktet» ytterligere oppstrøms?

I denne dynamikken har energilagringssektoren potensial til å gjøre mer enn bare kraftøkonomier – den kan sette en presedens for hvordan industrier kan balansere konkurranse, samarbeid og bærekraft i møte med globale utfordringer. Beslutningene som tas i dag vil ha resonans langt utover 2025, og forme ikke bare energiomstillingen, men den bredere sosioøkonomiske utviklingen i tiårene som kommer.